Uverdig og gammeldags ruspolitikk

Vi straffer mennesker for Ă„ vĂŠre syke

Linda đŸŒ»
Ruspolitisk nettmagasin

--

Min pappa var alkoholiker. En av mine stÞrste redsler som barn og tenÄring var Ä finne ham pÄ en benk i byen. Jeg var sÄ ulykkelig og desperat at jeg mange ganger, for alvor, tenkte pÄ Ä ta livet av enten ham eller meg selv.

Illustrasjonsfoto: Jan Murin (© CC BY 2.0)

Det finnes mange barn som vokser opp med foreldre som er alkoholikere. Det finnes mange barn som vokser opp med foreldre som er stoffmisbrukere.

Ingen av disse barna har det greit, og enten vi vil det eller ei sÄ sitter ikke bare enkeltindividene igjen med konsekvensene av barnas opplevelser, men ogsÄ samfunnet rundt.

Dette innspillet handler om to ulike sider av dagens rusmiddelpolitikk, som henger tett sammen – avkriminalisering og en verdig ivaretakelse av de aller tyngste misbrukerne vĂ„re.

Er norsk ruspolitikk utdatert? Umoderne?

Noen vil svare ja, andre vil svare nei. I 1888 behandlet man alkoholikere og morfinister pĂ„ sanatorium i Nes. Behandlet. Man straffet ikke. SĂ„, pĂ„ 1960-tallet, begynte man Ă„ snakke om «et onde». Noe som lokket ensomme ungdommer mot det forbudte. Det ble straffbart Ă„ bruke narkotiske stoffer og strafferammen gikk opp. De neste 10–20 Ă„rene utformes den politikk vi fortsatt er altfor bundet av. Stoffmisbruk skyldes personlige, sosiale og familiĂŠre problemer. Man overser at stoffmisbruk rammer pĂ„ tvers av alle samfunnslag.

Samfunnet setter seg et mÄl; Ä bli narkotikafritt. Kampen mot narkotika starter for alvor.

Tilbake til min pappa

Han brukte ikke andre rusmidler enn alkohol, og alkohol er lovlig. Barnet som har en far eller mor som misbruker stoffer som heroin eller kokain har ikke bare en misbrukende forelder, men ogsÄ en kriminell forelder.

I dagens samfunn er det Þkonomiske interesser som styrer, ogsÄ i det offentlige, hvor man i Þkende grad styres av mÄltall og grafer pÄ fortjeneste kontra kostnader. Jo hÞyere mÄltall, jo bedre inntjening.

Politiet kan for eksempel finne pÄ Ä lage seg hÞye mÄltall pÄ arrestasjoner av fulle mennesker som urinerer pÄ offentlig sted. Eller pÄ Ä arrestere narkomane i bybildet. MÄltallene blir oppfylt, inntjeningen er i boks og alle er fornÞyde.

Det samme fenomenet finner vi ogsÄ i helsesektoren, der sykehusene fÄr penger etter hvilke diagnoser pasientene deres har. En pasient som skrives ut med en uspesifisert lungebetennelse gir mindre penger enn en med en typebestemt bakteriell lungebetennelse.

Hva hvis vi satte et pennestrÞk over mÄltall som fenomen. Hva om vi avkriminaliserte bruk av rusmidler, som fagpersoner i Ärevis har anbefalt?

Luftige mÄlsetninger

Allerede i 1996 tok jussprofessor AndenÊs til orde for at et rusfritt samfunn var en utopi. Hva ville skjedd om politiet ikke mÄtte arrestere de samme narkomane hver uke? De narkomane som hver gang har sine egne brukerdoser i innerlomma, og som gjentatte ganger blir dÞmt til fengsel. Hva skjer med dem da dommen er ferdig sonet? De kommer ut og fortsetter akkurat slik som fÞr.

Hva ville skjedd om fokuset dreide seg fra kriminell til syk?

Er dagens norske helsevesen i stand til Ä ta vare pÄ og behandle alle narkomane? Nei? Kan alle narkomane behandles friske? Nei? Hvordan skal vi da ivareta dem, om vi ikke fÞlger ideologien om det rusfrie samfunn? Hva er de om de ikke er kriminelle?

Min pappa hadde en sykdom som kalles alkoholisme. Han ble ikke definert som kriminell pÄ grunn av sine rusvaner. Han gjorde noen ganger kriminelle handlinger, men han var ikke kriminell i sin rolle som alkoholiker. Den heroinmisbrukende moren er kriminell bÄde da hun setter skuddet og da hun stjeler for Ä fÄ penger til neste dose. Rettferdig?

Hvorfor velger vi Ă„ si at min pappa var syk, mens den heroinavhengige moren er kriminell? I samfunnets Ăžyne er hun litt syk, men fĂžrst og fremst kriminell.

SÄ, hvis rusmisbruk ikke lenger er kriminelt, vil det vÊre en fallitterklÊring i vÄrt korstog mot narkotika? Noen vil nok mene det og hevde at vi sender helt feil signaler til vÄre unge.

Fra straffet kriminell til pasient som fÄr omsorg

Hva om vi avkriminaliserer brukerdoser som flere europeiske land, deriblant Portugal, har gjort? Narkotikarelatert kriminalitet har gĂ„tt ned, det samme med overdosene — en statistikk hvor Norge har palleplass i Europa — og politikken ansees generelt som en suksess. Er det Ă„ hjelpe syke istedenfor Ă„ straffe et feil signal Ă„ sende til vĂ„re unge?

Lavterskeltilbud og sprÞyterom er ogsÄ viktige tiltak andre steder i Europa, som gjÞr det mulig Ä ivareta de aller tyngste misbrukerne pÄ en mÄte som vi fortsatt strever med i Norge. Brukere kommer inn i rene og trygge omgivelser for Ä sette sprÞyten eller rÞyke stoffet sitt. Fagfolk er tilstede fÄr Ä observere, men ogsÄ for Ä stelle sÄr, gi rÄd og veiledning og dele ut rent utstyr.

Dette har sÄ vidt fÄtt fotfeste i Norge, men norsk lov er unÞdvendig rigid og tillater ikke at heroinister som rÞyker fÄr gjÞre det i sprÞyterommet. Ingen andre stoffer fÄr inntas utenom heroin i sprÞyte.

Politikere som har foreslÄtt Ä tillate rÞyking har ikke fÄtt gjennomslag. Brukerne som er avhengige av andre stoffer mÄ finne seg andre steder Ä vÊre. Verdig?

Det er altsÄ kun i Oslo, og nÄ nylig i Bergen, at vi har sprÞyterom. Alle andre steder i Norge finnes ikke dette tilbudet for rusmisbrukere.

Hvis min pappa hadde vÊrt heroinist i Oslo sÄ kunne han blitt tatt hÄnd om i trygge omgivelser i et sprÞyterom. Der ville han fÄtt nÞdvendig helsehjelp og han ville hatt tilsyn da han injiserte. Det ville jeg ha Þnsket for ham. Jeg ville ikke Þnsket at han lÄ alene i en park et sted.

Fordommer og manglende kunnskap

Det er fÄ, kanskje ingen, av vÄre innbyggere som befinner seg lavere pÄ samfunnets rangstige enn rusmisbrukerne. Vi ser pÄ dem med skeive blikk og tenker at de selv har skylden for at de er der de er. Jeg hatet min alkoholiserte pappa i mange Är.

Den dagen jeg endelig forstod og ble fortalt at det var alkoholiker han var og ikke bare en sint og skremmende far, innsÄ jeg ogsÄ at misbruket ikke utelukkende var hans feil.

Da kunne jeg som datter begynne min prosess med Ä gÄ videre. Mange barn og unge fÄr ikke gjort det, deres foreldre er nemlig ikke i hovedsak syke. De er kriminelle.

I 2012 sa man riktignok i Stortingsmelding 30 at rusmisbruk ogsÄ er sykdom, men man var fortsatt ikke bare syk. Man var ogsÄ kriminell. Det er man fortsatt i 2017.

Norsk rusmiddelpolitikk er utdatert og gammeldags. Den klamrer seg fast ved en ideologisk illusjon om at alle rusmisbrukere kan frelses fra det onde, en forestilling som kolliderer med virkeligheten slik faglitteraturen beskriver den.

Vi behandler ikke vÄre sykeste misbrukere med den verdigheten de fortjener og har krav pÄ, og vi glemmer at familiene rundt blir skadelidende av mangelen pÄ politisk vilje til Ä virkelig gjÞre en forskjell.

Jeg brukte mange Är pÄ Ä tilgi, akseptere og gÄ videre. Det er tusenvis av barn og unge som skal gÄ den samme veien som jeg har gÄtt, og som mange andre har gÄtt.

Å ha en alkoholisert forelder er jĂŠvlig og fortsatt tabubelagt. Å ha en forelder som er narkoman er ogsĂ„ jĂŠvlig — og sannsynligvis enda mer tabubelagt — for den forelderen er i tillegg kriminell og kan straffes for det min pappa kunne fĂ„tt behandling for.

NĂ„r skal Norge for alvor ta det store steget mot fremtidens ruspolitikk? Kan vi hevde at politikken vĂ„r er “god nok” nĂ„r vi fortsatt ligger nĂŠr toppen pĂ„ Europas overdosestatistikk? Kan vi se oss selv i speilet og akseptere at sĂ„ mange barn og unge lider unĂždig i hjem der mor eller far ikke bare misbruker, men ogsĂ„ risikerer fengsel?

Nei, vi kan ikke det.

Vi kan ikke redde alle, noen vil fortsatt finne sine narkomane foreldre pÄ en benk i byen. Men vi kan ta inn over oss ny og viktig kunnskap om at disse trenger hjelp og behandling, de trenger verdighet og forstÄelse.

De trenger Ă„ bli sett som de medmenneskene de er. Ikke som kriminelle og selvforskyldte tapere.

--

--

Sier det rett ut! Mamma t 3gutter. Mitt firma: foredrag og skribentoppdrag. LevekÄrspolitiker StavangerAp. Sykepleier & stolt smÄlÀnning/siddis. Skriver bok.