‘Tipping point’ i norsk rusdebatt
Debatten som oppstod i kjølvannet av Folkeopplysningens episode om cannabis vil bli stående som en milepæl i norsk ruspolitisk historie. At alkohol er mer skadelig en cannabis ble allmennkunnskap over natten, og tok Actis fullstendig på sengen. Før Mina Gerhardsen rakk å sette så mye som en fot utenfor sengekanten hadde Bård Standal rukket å skrive en liten bok om paraplyorganisasjonens lettbente og selektive omgang med forskning og statistikk. Total knockout.
Alt for lenge har Actis tvunget den offentlige debatten til å handle om hvor farlig cannabis er eller ikke er, flisespikkeri som de villig debatterer i det vide å det brede. Så lenge ordene ‘cannabis’ og ‘skadelig’ blir nevnt har de allerede vunnet ordskiftet. Nå, som folk flest har slått seg til ro med at cannabis ihvertfall ikke er farligere en alkohol, blir det langt vanskeligere å fortsette i samme tralten.
Actis forsøkte i sitt svar til Bård å kverulere videre om skadepotensialet, lett krydret med en halvhjertet innrømmelse om at, jo, alkohol er nok litt farligere enn cannabis, men…
Beklager Mina, men nå er vi nødt til å diskutere det åpenbare problemet som dere så elegant har klart å snike dere unna så alt for ofte — kriminaliseringen av cannabisbrukere. Hvem er tjent med at vi fortsetter å straffe bruk og besittelse av cannabis?
Mindre skadelig, strengere straff
Ungdom som blir tatt for cannabisbruk opplever et enormt inngrep som forsterker utenforskapet mange allerede føler på. Bøter, rullebladkrøll eller “frivillige” ruskontrakter virker alt annet en inkluderende. Hvis samme ungdom blir tatt for å drikke alkohol, får de vanligvis en mer eller mindre hyggelig skjennepreken av Politiet og en telefon hjem til foreldrene. Både alkohol og cannabis kan være skadelig for hjerner i utvikling. Hva rettferdiggjør denne grove forskjellsbehandlingen?
Smekk på lanken, telefon til foreldre og tilbud om samtale med kvalifisert helsepersonell — høres ikke det fornuftig ut både for bruk av alkohol såvel som cannabis?
Jeg tror Mina ser fornuften i en slik tilnærming, men! — og her er dilemmaet — hvis hun sier seg enig i at vi heller bør møte ruset ungdom med dialog og helsehjelp fremfor kriminalisering, hvorfor ikke gjøre det samme for alle? Voksne hjelpes heller ikke ved å kriminaliseres for sitt rusproblem — eller sin uproblematiske bruk.
Dogmene og ideologien blir viktigere enn det som åpenbart er til det best for ungdom — en av de mest utsatte gruppene — og for resten av befolkningen forøvrig.
Actis vil gjøre enda et par desperate forsøk på å styre debatten tilbake i ‘farlighets-sporet’, av ren vane. Dessverre for Mina har ordskiftet allerede beveget seg ut i nytt landskap. Det norske folk er litt mindre forvirret, litt klokere. Det blir stadig vanskeligere å spille på frykten for det ukjente. Actis tvinges til å ta stilling til reel ruspolitikk, til lovgivning og de ubehagelig pragmatiske løsningene.
Velkommen til den virkelige rusdebatten, Mina.
