Straff for narkotikabruk — kan det begrunnes? (2008)
Av Ragnar Hauge, professor emeritus ved Institutt for kriminologi og rettssosiologi og pensjonert forsker ved FHI (tidligere SIRUS).
Først publisert på forebygging.no, 20.03.2008, republisert med tillatelse.
I et foredrag etterlyste nylig Riksadvokaten en debatt om avkriminalisering av bruk og besittelse til eget bruk av narkotika. Bakgrunnen for dette var blant annet at Regjeringen med det første vil legge frem forslag til ny straffelov, hvor også straffelovgivningen vedrørende narkotikalovbrudd vil bli tatt opp.
Fordi et flertall i Straffelovkommisjonen — i sin sluttutredning som danner utgangspunktet for den nye straffelov (NOU 2002) — foreslo avkriminalisering av all bruk av narkotika, er det vanskelig å unngå en nærmere drøftelse av spørsmålet i forslaget til ny lov.
At regjeringens forslag til ny straffelov vil innebære noen endring i narkotikabestemmelsene i forhold til den nåværende straffelov, er riktig nok lite trolig. I dagens kriminalpolitiske klima er det usannsynlig at noen partier eller stortingspolitikere i eller utenfor regjeringskoalisjonen vil ta den politiske belastning det er å gå inn for et slikt forslag, selv om de skulle dele denne oppfatningen. For det er få stemmer å hente på en mer liberal holdning i narkotikaspørsmålet. Det vil vel gå slik Ottar Brox forteller fra Stortinget på midten av 1970-tallet, hvor mange i SV — som Brox representerte — ønsket å gå imot et forslag om å øke strafferammen for narkotikalovbrudd. Kristelig Folkeparti hadde imidlertid planer om å foreslå en enda sterkere økning enn i regjeringens forslag, og saken ble lagt død med Hanna Kvanmos fyndige argument: «Jeg har ikke lyst til å komme ut av den odelstingsdebatten og være bare halvparten så mye imot narkotika som han Kåre Kristiansen.» (Brox 1993:36)
En slik holdning har som konsekvens at narkotikapolitikken sjelden blir tatt opp til debatt blant dem som har innflytelse på den. Symptomatisk er daværende justisminister Dørums uttalelse i forbindelse med overleveringen av Straffelovkommisjonen sluttutredning: “Avkriminalisering av bruk av narkotika er helt uaktuelt for denne regjeringen.” (Pressemelding 2002). Riktig nok modifiserte han sin uttalelse noe senere, hvor han opplyste at han hadde instruert politiet om at de ikke skulle «løpe etter slitne misbrukere for å straffe dem.» (Aftenposten 17/1–2003). Men noen begrunnelse for hvorfor avkriminalisering var uaktuelt, når han samtidig instruerte politiet om å ikke å bruke straffeloven overfor misbrukerne, har verken han eller andre gitt. På denne bakgrunn synes Riksadvokatens etterlysning av debatt høyst betimelig. Et hyppig anvendt argument mot avkriminalisering av narkotikabruk er at det vil kunne tolkes dit hen at det innebærer en godkjennelse av bruken. Man kan selvfølgelig ikke utelukke at noen vil oppfatte det på denne måten.
Men like lite som at avkriminaliseringen av offentlig beruselse for noen tiår siden betydde at man ikke lenger hadde noe imot at folk var overstadig beruset på gater og streder, like lite innebærer avkriminalisering av narkotikabruk at man aksepterer slik bruk.
Avkriminalisering betyr ikke annet eller mer enn at slike former for atferd ikke lenger reguleres gjennom straffeloven, men på andre måter. Det finnes mange former for uønskede handlinger i samfunnet, men det finnes også mange måter å bekjempe dem på. Straffelovkommisjonen foreslo for eksempel også at bigami, forhånelse av fremmede staters flagg og krenkelse av andres æresfølelse skulle avkriminaliseres, uten at dette innebar at kommisjonen ikke lenger så disse handlingene som klanderverdige, men at det ikke var hensiktsmessig å benytte strafferetten for å ramme dem. Det var vel også dette som lå bak justisministerens instruksjon om ikke å løpe etter slitne misbrukere for å straffe dem — at dette både var urettferdig og lite hensiktsmessig.
Dersom man ønsker å få misbrukere til å avstå fra å bruke stoffer, bør man i stedet satse på behandling og sosiale tiltak — straff vil ofte kunne være fånyttes og gjøre vondt verre.
For bak en straffetrussel ligger en realitet. Den som overtrer loven kan straffes, og før man kommer så langt kan det anvendes straffeprosessuelle tvangsmidler som pågripelse, ransaking og fengsling. Fordi narkotikabruk er lovbrudd uten noen fornærmede som anmelder dem, er ofte overvåkning og rassiaer nødvendige for å avdekke dem, og for å sikre bevis må vedkommende ransakes og ofte må både blod- eller urinprøvetaking anvendes. I kombinasjon med pågripelse, innbringelse til politistasjon, straffen og registrering som skyldig i en forbrytelse, er alt dette noe som vil kunne oppleves som urettferdig og nedverdigende av den som utsettes for det, og virke til å stigmatisere vedkommende overfor omverdenen. Resultatet vil kunne være at vedkommende skyves enda lenger over i avvik.
Et hovedprinsipp i strafferetten, som kan føres tilbake til opplysningstiden og til dels enda lenger tilbake i tiden, er at straff bør begrenses til handlinger som medfører skade eller fare for skade for andre. Det skal ikke benyttes overfor handlinger som bare er i strid med flertallets moralnormer eller som man av andre grunner opplever som uønskete.
Gjennom tidene har man riktig nok gjort mange unntak fra dette — det er ikke så lenge siden abort, samboerskap, homoseksualitet og prostitusjon var straffbart. Men i hovedtrekk har prinsippet vært lagt til grunn, selv om det til tider har vært uthult. Bruk av narkotika er en handling som faller i denne gruppen, ved at den eneste som i tilfelle blir skadet er brukeren selv. Riktig nok kan man hevde at bruken indirekte også kan skade andre — samfunnsøkonomisk fordi bruken kan føre til helseskader som krever behandling av helsevesenet, og for pårørende ved den engstelse og bekymring som kan bli dem til del. Men dette gjelder svært mange andre former for atferd — fra alpinsport til pengespill — uten at man av denne grunn har satt straff for utøverne.
Selv under forbudstiden i Norge i mellomkrigsperioden var det knapt noen som var inne på tanken at man skulle straffe dem som drakk brennevin.
Men er det juridisk adgang til å avkriminalisere narkotikabruk? Mange vil hevde at de internasjonale narkotikakonvensjonene som Norge har vedtatt, forplikter oss til å gjøre bruk og besittelse til eget bruk straffbart. Dette er imidlertid en sannhet med modifikasjoner. Forholdet er nemlig at innenfor Vest-Europa, hvor samtlige land har vedtatt konvensjonene, finner man ulike strafferettslige løsninger. Mange land har ikke straff for bruk av narkotika, og i enkelte av disse landene som Italia og Spania er heller ikke besittelse til eget bruk straffbart — i Italia dersom bruken finner sted privat, og i Spania for førstegangsovertredelser. Når det gjelder cannabis har mange land særregler — som Nederland, enkelte vesttyske delstater, Østerrike og England og Wales — som gjør at besittelse av mindre kvanta er straffritt, og i Nederland har man som kjent også tillatt omsetning av mindre kvanta (EMCCDA 2008).
Juridiske argumenter om rett og rettferdighet synes imidlertid å ha liten gjennomslagskraft innenfor narkotikadebatten.
Det som er avgjørende er for de fleste hvilke tiltak som kan redusere bruken av stoffene. Men på dette området står man overfor et dilemma. Kunnskapene om hvordan narkotikabruk skal forebygges eller hvilke behandlingstiltak som er effektive overfor misbrukerne, er ytterst mangelfulle. I denne situasjonen føler man lett at bare straff står tilbake. Dette gjelder til tross for at man heller ikke vet om straff virker. Straff synes på en måte å være unntatt fra de krav om påvisbare effekter som man stiller overfor andre typer av tiltak.
Kanskje kunne internasjonale sammenlikninger gitt grunnlag til å bedømme dette. Dersom man hadde hatt pålitelige data om bruken av stoffer i ulike land — fortrinnsvis før og etter lovendringer i skjerpende eller formildende retning — kunne man sagt noe om virkningene av straffelovgivningen. Men slike data finnes ikke. Riktignok finnes det undersøkelser av befolkningens bruk av stoffer i mange land i Vest-Europa. På grunn av forskjeller i svarprosent og andre feilkilder er de vanskelige å sammenlikne. Men dersom man til tross for dette benytter dem som sammenlikningsgrunnlag tyder de ikke på at kriminalisering/ikke-kriminalisering spiller særlig rolle. [Red.anm.: Det er nå påvist det ikke er en klar sammenheng mellom straffelovgivning og bruk (ALICE RAP, 2014)]. I Nederland — hvor cannabisbruk ikke bare er avkriminalisert, men legalisert ved at stoffet selges fritt i de såkalte coffeeshops — er det f.eks så å si like mange som oppgir å ha brukt cannabis siste år i totalbefolkningen som i Norge, og når det gjelder ungdom 15–24 år er det noen flere brukere i Norge enn i Nederland (EMCDDA 2007:41).
Det synes med andre ord åpenbart å være helt andre forhold enn forskjellene i straffelovgivning som spiller inn.
At straff anvendes til tross for at det ikke kan påvises at den virker til å avverge handlinger som er gjort straffbare, oppleves normalt ikke som særlig problematisk, fordi handlingene påfører andre skade eller lidelse. Betraktninger omkring gjenopprettelse, soning og hensynet til offeret gjør at man aksepterer straff for tyveri, vold og sedelighetsforbrytelser, selv om straffen ikke har noen påvisbar avskrekkende effekt. Når det gjelder bruk av narkotika er det imidlertid legitimt å reise spørsmålene: Hvordan begrunner vi straffen på dette området til tross for at den strider mot anerkjente strafferettslige prinsipper, når vi ikke vet om straff virker? Hvorfor stiller vi ikke de samme krav om effekt når det gjelder bruk av straff som vi stiller til andre tiltak på narkotikaområdet?
Det er svaret på slike og liknende spørsmål som har vært etterlyst i narkotikadebatten, nå sist gjennom Riksadvokatens innspill. Kanskje finnes det gode begrunnelser for å opprettholde kriminaliseringen. Men disse begrunnelsene bør i så fall komme frem i den offentlige debatt. Bare slik er det mulig å vurdere argumentenes styrke og eventuelt bli overbevist om at kriminalisering fortsatt er nødvendig.
Diskutér teksten i forumet
Referanser
- Aftenposten 17/1–2003
- Brox, Ottar (1993): Politiske gjerninger som kommunikasjon. I B. E. Rasch (red):Symbolpolitikk og parlamentarisk styring. Universitetsforlaget, Oslo: 21–41.
- EMCDDA (2007): Narkotikasituasjonen i Europa. Årsrapport 2007. Kontoret for De europeiske fellesskaps offisielle publikasjoner, Luxemburg.
- EMCDDA (2008): European Legal Database on Drugs. http:emcdda.europa.eu/html.cfm/index5769EN.html
- NOU 2002:4. Ny straffelov. Straffelovkommisjonens delutredning VII. Statens forvaltningstjeneste, Oslo.
- Pressemelding nr 25–2002. Justis- og politidepartementet
