(Over)tro på kriminalisering og tvang
Vi mener forbudet har betydning for å forebygge rusproblemer. […] Ved en passiv avkriminalisering vil myndighetene miste denne muligheten til å gripe inn og tilby hjelp [til ungdom].
— Mina Gerhardsen fra Actis i BT den 29. september
Er kriminalisering en forutsetning for å gripe inn overfor ruset ungdom?
Nei. Samfunnet reagerer når unge drikker alkohol før de er 18 år. Blir man fersket av politiet vanker det en verbal overhaling og muligens tilbud om å bli kjørt trygt hjem. Foreldrene blir som regel informert om hendelsen.
Samfunnet kan med fordel benytte samme fremgangsmåte overfor ungdom som er ruset på cannabis, uavhengig om bruk av cannabis er kriminalisert for voksne eller ei.
Er bøter, rulleblad eller tvungen urintesting den beste hjelpen?
Nei. Slike reaksjoner oppleves som et uforholdsmessig stort inngrep i ungdommens liv og bidrar i mange tilfeller til å sementere utenforskap. Hvis vi som samfunn virkelig mener dette er den beste hjelpen vi kan gi, bør det også innføres for ungdom som drikker.
Jeg tviler forøvrig på at foreldre flest ville stilt seg bak et slikt forslag. Selv Mina ville vært betenkt.
Overdreven tro på forbudets preventive effekt
Vi mener forbudet har betydning for å forebygge rusproblemer.
— Mina Gerhardsen
Actis mener og tror mye om rus, men har stadig vekk problemer med å underbygge påstandene sine. En streng forbudspolitikk er en svært dårlig indikator på hvor mange unge som prøver cannabis og andre ulovlige rusmidler, noe som understrekes i den siste ESPAD-rapporten:
Det har generelt blitt antatt at tilgangen til rusmidler henger sammen med hvor streng narkotikalovgivningen er og hvor mye ressurser som blir tildelt narkotikapolitiet. Det viser seg imidlertid at sammenhengen mellom lovendringer relatert til cannabis og endringer i forbruk kun unntaksvis sammenfaller — altså forbruksreduksjon ved strengere straffer og omvendt (EMCDDA, 2001). I en ny forskningsrapport som inngår i prosjektet ALICE RAP (Addiction and lifestyles in contemporary Europe reframing addictions project), sies det at forbudslinjen i hovedsak har feilet. Videre anbefaler de å bruke erfaringene fra regulering av tobakk og alkohol, globalt og i Europa, til å utforme lignende lovgiving for cannabis — for å ivareta folkehelsen og velferden (ALICE RAP, 2014). Den utbredte oppfatningen av lett tilgang til, og høy bruk av, cannabis blant ungdom i mange europeiske land ser ut til å støtte deres synspunkt.
– ESPAD-rapporten 2015 (oversatt til norsk)
Hvis forbudet var den utslagsgivende faktoren for lavt forbruk burde dette gjenspeiles i statistikken. Det gjør det ikke. Frankrike, som har en forbudspolitikk som er sammenlignbar med vår, ligger på topp i Europa — 31% av 15–16 åringer har prøvd cannabis minst en gang og 17% har brukt cannabis i løpet den siste måneden. I Norge har 7% i samme aldersgruppe prøvd cannabis minst en gang, og kun 2% den siste måneden.
Actis siterer gjerne norske ungdommers lave forbruk av cannabis, men nevner ikke at den samme rapporten anbefaler, av hensyn til folkehelsen, å regulere cannabis på samme måte som tobakk og alkohol. De unnlater også å nevne at forbudspolitikk ikke lenger regnes som årsaken til et lavt forbruk av cannabis blant unge.
Fornuftige reaksjoner som hjelper mer enn de skader
Bøter og tvang er feil strategi hvis målet er å hjelpe ungdom — men hva er alternativene? En løsning kan være å likebehandle ungdom uavhengig av rusmiddelet de har brukt, med reaksjoner etter samme lest som brukes overfor umyndige som drikker alkohol — muntlig advarsel på stedet og en telefon hjem til foreldrene.
I tillegg bør det tilbys gratis samtaler med helsefaglig personell i etterkant. I noen tilfeller kan vanskelige forhold hjemme eller på skolen være årsaken til å oppsøke rus, og faren for å utvikle et reelt rusproblem øker betraktelig. En uavhengig samtalepartner som lytter og forsøker å forstå, virker mer preventivt en all verdens strenge straffer og nedverdigende urinkontroller.
