Fra mink i bur til rev bak øret
Ei mors betraktning rundt hindringer for ei ny landbruksnæring
Ei ny, grønn og rotnorsk landbruksnæring venter på å få starte forskning og utvikling i Norge. Planten det er tale om har vært dyrket i Norge i minst 1300 år. Hamp er en medisin- og nytteplante som kan dyrkes lovlig i hele Europa — unntatt Norge. Den ble forbudt på 60-tallet på grunn av innstramming av kontrollen med kosttilskudd, medisiner og rusmidler. I EU får bønder subsidier for å drive denne miljøvennlige næringa. I Norge trues bonden med bot fordi planten står urettmessig på narkotikalista. Hva hindrer oss fra å plante denne allsidige veksten? Det er ikke bare loven som hindrer nyutviklinga — jeg oppdaget også et fenomen fra uventet hold som holder bremsen inne.
Hamp er en hardfør og allsidig nytteplante som har blitt dyrket i Norge fra vikingtida, og fibrene har blitt foredlet til blant annet seilduk, klær og tauverk. Etterhvert tok import av bomull og syntetiske materialer over, men hamp ble likevel dyrket i Norge til langt ut på 1900-tallet. Planten er fortsatt aktuell som byggemateriale, isolasjon, tekstil og papir, men også til bioenergi. Den er et godt alternativ til plast i mange sammenhenger og mer miljøvennlig enn bomull, siden den vokser som ugress og trenger minimalt med sprøytemidler. Ønsket om å endre regelverket for å tillate dyrking av industriell hamp er ytret fra bønder, fagmiljø og fra politisk hold gjentatte ganger. Så hvorfor er hamp fortsatt forbudt?
Den industrielle hampen har stadig vekk blitt assosiert med sine frilynte og rusgivende slektninger som inneholder THC. Disse variantene foretrekker mer næring, godt stell og lune vekstforhold, ofte under tak. For enkelhets skyld ble hele cannabisslekten i sin tid oppført på narkotikalista, selv om den norske kultivaren, som er tilpasset nordiske forhold, inneholder minimale mengder THC.
Dette vet fagfolk og flere politikere, men ulike interessegrupper utnytter folks uvitenhet. Landbruksministeren fikk i 2001 kritikk da han forsøkte å åpne opp for industriell hamp. Han ble kalt useriøs av både avholdsorganisasjoner og politi, som mente landbruksministeren viste en umoralsk holdning til narkotika. I 2009 startet Helse- og omsorgsdepartementet og Landbruks- og matdepartementet en utredning for å se om regelverket kunne åpnes for dyrking av hamp.
I 2010 ga departementene grønt lys for at såvareforskriften og narkotikalisten i legemiddelloven kunne forandres.
De var klare på at det ikke er et problem for fagfolk og mattilsyn å skille mellom de to variantene. Systemer for tilsyn og kontroll kunne utarbeides og det ble foreslått finansiert gjennom gebyr.
Likevel, etter samråd med daværende Justis- og politidepartementet, ble forslaget om regelendringer avvist.
I avslaget ble det argumentert med at dyrking av industriell hamp ville kreve store utgifter til administrative oppgaver og til etablering og drift av en kontroll- og tilsynsordning. Mattilsynets ressurser burde ikke sløses bort på slikt. I avslaget ble det også hevdet at produksjonen ville bli av et svært beskjedent omfang og lønnsomheten begrenset. Avslaget ble gjentatt i 2012 da det ble søkt på nytt.
Norge står fortsatt som det eneste landet i Europa med et regelverk som forbyr dyrking av hamp.
Her er det noe som skurrer så jeg bestemte meg derfor se nærmere på dette paradokset. Men før jeg går videre føler jeg det nødvendig å si litt om meg selv.
Jeg er 40 år og trebarnsmor, jeg har hverken prøvd hasj eller brutt loven på andre måter — uten at noen av delene skulle ha styrket eller svekket min rett til å uttale meg om saken. Jeg har ingen skjult agenda. Jeg er hverken aktivist eller politiker, noe som heller ikke burde ha noe å si til eller fra når det gjelder å bli hørt. Jeg står alene med mine tanker.
Jeg bor i Agdenes kommune i Trøndelag, kommunen med flest revefarmer i landet. I Norge har vi drevet med oppdrett av pelsdyr i ca. 100 år. Pelsdyrnæringen produserer en lønnsom eksportvare som bidrar til økonomisk verdiskaping i landet. Næringen er forholdsvis liten, men hver av de 245 pelsdyrgårdene (2016) er viktig i sine distrikter. Hvis det innføres et forbud i Norge om tre år, vil vi få et samfunnsøkonomisk tap på 465 millioner kroner.
Pelsdyroppdrett er veldig omstridt. Fagmiljøer og dyrevernorganisasjoner har ønsket en styrt avvikling av driften lenge. Siden det fortsatt er stor etterspørsel etter pels i verden, vil et forbud av driften bare skyve produksjonen over til andre land med svakere dyrevelferd grunnet dårligere regelverk for kontroll. Stortinget har gått inn for å videreføre næringen ved å utforme nye forskrifter og strengere krav. Om ikke reven kan få snuse rundt og grave i landjorda, så skal staten iallefall sørge for at den har det ‘forskriftsmessig godt’.
Når inntektsgrunnlaget til farmerne rundt i landet etterhvert smuldrer bort gjennom innføringen av stadig nye og fordyrende krav, ser jeg nødvendigheten av at våre etterkommere får utviklet andre, helt nye næringer. Når Ørland hovedflyplass står ferdig i nabokommunen, vil flystøy fra kampfly skape uro og mistrivsel for både rev i bur og kyr på beite. Bønder i nabokommunen har lenge ønsket å prøve seg på ei ny næring, men de får ikke engang lov til å starte forsøksdyrking av industrihamp. Forbudet står støtt. Interessen for hamp blir sakte men sikkert kvelt. Hva er det som stadig stopper oss i å komme i gang med ei sårt tiltrengt og potensielt lønnsom næring?
De som kjenner til cannabisplanteslekten fra både historie, forskning og personlige erfaringer, viser ikke frykt for den, men forstår plantens store potensiale innenfor mange ulike næringer. Hvorfor opphever vi ikke forbudet mot hamp med alt det vi vet i dag?
Det er, mener jeg, to sammenfiltrede forhold som gjør at motstanden står relativt sterkt her i landet. Før jeg kommer til selve proppen i systemet, vil jeg først se nærmere på flaskehalsen. Det vil høres banalt ut til å begynne med, men ting vil falle på plass etterhvert. Jeg er trønder, og banner i kirka nå, men jeg mener at fylla har skylda. Rett og slett.
Vi er såpass skeptiske til annen rus enn den som alkoholen fører med seg at vi, nærmest på autopilot, kjemper for å hindre andre i å bli ruset på andre stoffer. Dette stigmaet er altså med på å hindre våre etterkommere i nyutvikling av ei hel næring.
Det er banalt å måtte gå gjennom en rusdebatt før vi i det hele tatt kan nærme oss ei næring som ikke har noe med rus å gjøre.
Før vi kan diskutere landbruk må vi altså gå omveien om blindsonen vi har for vår egen alkoholruskultur. Vi må også se nærmere på de uønskede konsekvensene ved bruk av ulovlige rusmidler og være åpne for at de kan henge sammen med dagens regelverk og straffesystem. Når denne blindsonen blir observert og erkjent, vil det trolig føre til endringer på flere områder.
I vår kultur er vi godt kjent med alkoholen og dens virkninger og farer. Vi er blitt trygg på den. Vi er kjent med tilstander av rusmisbruk, som å være dritings, full og snydens. Slike situasjoner kalles gjerne uhell, men de er likefullt helt akseptert. Det kan skje selv den beste. Gladfylla er blitt en del av vår kultur. Humor uten innslag av snubling og snøvling er ikke god norsk humor. Vi hegner om denne friheten vi har til å oppleve oss selv i en litt mer sløvet og løssluppen bevissthetstilstand. Å bli beruset er ønskelig — og lovlig.
Euforisk, høy eller stein derimot, er en vederstyggelighet og skam vi ikke ønsker å være vitne til. Få dem vekk fra vårt åsyn. Det er ikke noe å le av. Det hjelper ikke hvor bra de selv måtte føle seg. Slik rus vil ikke nordmenn ha. Eller?
Vi læres opp til å frykte rusen som hampens søsterplante gir, på tross av at all forskning tilbakeviser våre verste antakelser. Vi fortsetter å påstå at cannabisrusen er synonymt med et ødelagt liv. Og så straffer vi dem som prøver ut rusen ved å ødelegge deres liv…
Alkohol ligger i det øverste sjiktet blant de farligste rusmidlene. Det komprimerte harpiksråstoffet hasj ligger lavere på lista. Tørkede toppskudd fra cannabis gir en enda mildere rus og fører til langt mindre skader for menneske og samfunn enn hva dagens lovlige rusmiddel fører til. Dette er det forsket på, vitenskaplig bevist og formidlet gjentatte ganger. Det foreligger altså ingen grunner til en gang å tvile. Men mange tviholder fortsatt på påstanden om at alle andre rusmidler enn alkohol er mer skadelig for individ og samfunn.
Kanskje vi ikke helt tror på at alkohol er en av de farligste rusmidlene, siden vi vet hvordan det er å være sterkt beruset, og at vi tross alt har klart oss ganske godt?
Dette lite opplyste forholdet til rus forsterker et annet fenomen. Vi vet fortsatt lite om brukerne av den THC-rike cannabisplanten, og om utbredelse, etterspørsel, ønsker og behov. Ut fra politiets statistikk over økende beslag av cannabis, kan vi anta at det eksisterer en betydelig etterspørsel, hvor en del også går til medisinsk bruk i ulike former.
Det kan også være en mekanisme i seg selv, at innskrenket tilgang fører til økt etterspørsel. Men det blir bare antakelser. Det er bare kriminaletaten som eier rett til å uttale seg om dette. De registrerer at mengden av THC øker, som er en forutsigbar konsekvens når risikoen for å bli tatt for smugling er stor. Samtidig forsøker produsenter å dyrke frem sterkere varianter fordi de ser det nødvendig å komprimere flere rusdoser inn i kiloet (hasj): Redusert risiko og økt profitt. Derfor er dette stoffet også mer tilgjengelig og mest brukt. Det er disse mekanismene som bidrar til de triste resultater vi kan se i dag.
Politiet har myndighet til å kalle all bruk av cannabis for ulovlig. Derfor kan de også omtale all bruk som “misbruk”, også i tilfeller hvor det åpenbart er snakk om kontrollert og ikke-problematisk rus. Det finnes også mye skjult kunnskap ute blant folk som burde vært mer allment kjent. Helseetaten får bare lov til å nevne det negative som som flyter opp til overflaten. Skulle noen finne på å dele positive erfaringer eller fortelle om behov eller forbruk til sin lege, så er legen pliktig til å varsle oppover i systemet, som igjen fører til at politiet kan anmelde. Da kan både førerkortet og jobben ryke. Et sterkt signal om at det er best å holde tyst. Folket er kneblet i et sirkel-forbud: Leger har ikke lov til å anbefale planter eller stoffer som er ulovlige, og pasienter har ikke lov til å snakke åpent om positive eller negative sider ved sitt bruk.
Narkotikalista ligger under legemiddelloven, som ligger under Helse- og omsorgsdepartementet. Kontrollen over medisiner og urter skulle i utgangspunktet være til folkets beste. Historisk sett har det alltid vært folket selv som prøvde ut planter og fant fram til hvilke urter og droger som passet best for leging av kropp og sinn. Folkemedisinen var basert nettopp på slike erfaringer, som i teorien er en menneskerett. Istedenfor er det straffeloven som blir brukt.
Nå ser vi konturene av en maktkamp mellom ulike deler av helsevesenet og andre offentlige institusjoner, som en konsekvens av for inngripende lover og fullmakter. Over tid har det vokst frem et omfattende system som innebærer at folk presses til å omgå og bryte loven, og hvor grunnleggende prinsipper tilsidesettes. Håndhevelsen av disse reglene påvirker folkehelsen negativt. Det er liten tvil om at befolkningen ville vært bedre hjulpet med en statlig regulering av rusmidler. Kriminalitetsstatistikken kunne dalt betydelig hvis ressursene ble brukt på omsetnings- og kvalitetskontroll av rusmidler i stedet for stålkontroll og fryktinngytende aksjoner mot potensielle brukere.
I følge politietaten er cannabis et uønsket produkt som dekker mange behov som ikke burde finnes. Eller hva tror du, Cappelen?
Reguleringsdebatten blottlegger behovet for å endre den utdaterte narkotikaforskriften, som igjen gjør at dagens straffegrunnlag faller fra hverandre. Når regelverket først slår sprekker, vil en hel etat — som er satt til å håndheve et destruktivt regelverk — stå i fare for å stilles i et dårlig lys og miste troverdighet. Personer som bare har gjort jobben sin, mister autoritet og risikerer å bli latterliggjort. Det å tape ansikt er noe av det mest traumatiske et menneske kan oppleve. Kampen for å opprettholde ‘status quo’ blir personlig, og man velger å prioriterer egen ære fremfor annenmanns velvære. Det er kanskje derfor dette høyst nødvendige reformarbeidet stadig ser ut til å bli utsatt? Korthuset står støtt så lenge forbudet ikke utfordres.
Interessegrupper innad i politiet har til og med inngått samarbeid med utelivsbransjen, og oppfordrer sine ofte berusede gjester til å spille spanere. Hånd i hånd sammen mot (ulovlig) rus, skal vi ta dem — mens proppen i flaskehalsen sitter like fast som før. Slik unngår vi å granske våre egne fordommer eller reflektere over grunnlaget for gjeldende lovverk.
Loven gjelder «dem» — misbrukerne — ikke oss. Skål!
Den globale rusmiddelkommisjonen har anbefalt alle land å avslutte krigen mot rusmidler, siden det er en krig mot vårt eget folk, mot oss selv. Konklusjonen deles også av det verdensledende legetidsskriftet The British Medical Journal. De oppfordrer nasjonene til ta kontroll over produksjon og distribusjon for å sikre informasjon, skadereduksjon og helsehjelp i stedet for forfølgelse og straff. Befolkningen får det tryggere hvis det eksisterer et tilpasset forhold mellom det som blir tilbudt og den enkeltes behov. I dag finnes ingen krav eller kontroll, og produksjonen av slike midler tilfaller land med dårligere eller ikke-eksisterende kontrollsystemer sammenlignet med hva vi selv ville hatt.
Det samme argumentet brukes for å beholde den omstridte pelsdyrnæringa. Norske myndigheter har vanligvis ingen problemer med å utforme strenge kontrollsystemer.
Et annet argument for å opprettholde forbudet mot hampdyrking, er at næringa ville foregått i beskjedent omfang med for lav grad av lønnsomhet. Hampen er en stri plante, men det er også gran — men man forbød ikke hogst for hundre år siden av den grunn. Man legger til rette for utvikling for de framtidige generasjoner. Hvis rask profitt er det viktigste motargumentet, så er det bare å se forbi hampen og gå rett til dyrking av den rusgivende varianten, som representerer en milliardindustri.
Jeg drømmer om at mine barn og barnebarn skal gå ei trygg framtid i møte, og det er ikke utopisk hvis vi bygger opp regelverk i tråd med alle punktene i menneskerettighetene. Hva vet jeg, om hundre år er reveskurene byttet ut med store plantasjer, både under åpen himmel og under tak, store hampsiloer og ulike produksjonslokaler for bearbeiding av hamp, medisin og nytelsesmidler. Snur vi ikke nå, må vi fortsette å snuble oss baklengs inn i framtida.
*For ti år siden inngikk jeg en avtale med meg selv om å bli oppmerksom på min egen skepsis eller frykt. Hver gang skepsisalarmen går hos meg, skal jeg oppsøke de tankene og fordommene som gjør at jeg føler en frykt. Ved å følge dette livsmotto, kan jeg dykke inn i ukjente tema, erstatte fordommer med viten, og oppleve at frykten forsvinner til fordel for nye holdninger og et mer spennende liv. Dette livsmottoet har en bivirkning, og det er at jeg blir opphengt i paradokser som blir som fysiske knuter. De løser seg ikke før jeg går utenfor eksisterende rammer for å forfølge trådene.
Skepsisalarmen ble utløst for fem år siden med stikkordene «narkomane» og «hasj».
Mitt livsmotto må være den eneste tungtveiende grunnen jeg har til at du bør lese det jeg skriver.
Takk for at du tok deg tid til å lese.
